søndag 1. mai 2011

Ekteparet og barnet blir utsatt til enestående stahet og grenseløst urett i Norge?

Er rettferdighet forsvunnet fra Norge for etniske grupper?


ELLER, må man kjempe årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker så vel men med unntak av saker som av Maria Amelie og Kari Volden?

Maria Amelie, etter å ha brutt norsk lov på alle måter er tilbake i Norge bare innen 03 måneder og Kari Volden etter å ha løyet med offentlige myndigheter, trives i dag sammen med Indiske tvillingene i Norge. Men jeg som nordmann med pakistanske opprinnelse føler meg i dag som en varetektsfange i Norsk adopsjons Guantanamo Bay med usikker fremtiden av min adopsjonssøknad etter 3 ½ års nådeløs behandling?

Har beste til barnet som hovedkrav blitt erstattet av grenseløs stahet som grunnleggende lov bestemmelsen i adopsjon loven?


Med respekt, anmodes det svært høflig til alle kjære landsmennene til å donere litt tid på sine praktiske til å sikte dypt i denne saken for en edel sak og hjelpe en familie og adoptert barnet som virkelig fortjener å bli hjulpet. Hjertelig takk på forhånd!


Jeg er den uheldig og elendige nordmannen, Ejaz Sikander fra Halden omtalt av den vel kjente og høystående adopsjons ekspert, Morten Johanssen i sin 03 blogger innlagt på http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/ ”Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?” OG ”Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk”, OG  ”Statens adopsjonsovergrep mot ekteparet Sikander”, som har vært utsatt for nådeløs og ondsinnet håndtering av adopsjon myndighetene i snart 3 ½ år av vår adopsjons søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av et konkret barn fra Pakistan.



Morten Johanssens disse bloggene er verdt å lese!
I alle disse bloggene, han ikke bare har godt opplyst om forskjellsbehandling og misbruk av myndighet utøves av adopsjons myndigheter, men også har uttrykt hva betyr menneskelighet og har vist sitt hjerte som et flott menneske.

”Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?” http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/2011/04/nar-far-sikander-kone-og-adoptert-barn.html

Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk”,  i denne bloggen Morten Johanssen har sammenlignet felles og ulike forholdene imellom vårs og Kari Voldens adopsjonssaker, http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/2011/04/volden-og-sikanders-direkte-adopsjoner.html

Morten Johanssen i en fjerde blogg om vår adopsjonssak, også har belyst nok om hvordan adopsjonsmyndighetene villeder og hold søkerne i mørket fra de virkelige retningslinjer og en slik praksis er helt i strid med deres forpliktelser. http://www.adopsjonsinstituttet.no/hXGZzSgBLIZM.7.idium


Veldig kort, under vår familiebesøk i Pakistan, den 05.09.07 ved en tilfeldighet hadde vi omfavnet en 35 dager gammel og navnløs baby gutt som Guds gave som var født på 31.07.07 av en helt blind mor fra en svært fattig familie. 


Min kone Misbah Sikander oppholdt seg i Pakistan som en ekte mor kunne ha gjort for å forsørge og omsørge ham. Vi ga ham navnet Muhammad Faizan Ahmed. Han er vår mest elskede og overstående ”Lille Faizi”, vi er hans alle VERDEN, ingen tvil i om dette i det hele tatt.

Jeg kom tilbake til Norge og ifølge veiledninger av Morten Stephansen, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, gitt gjennom Barneverntjenesten i Halden hadde jeg søkt i november 2007 om forhåndssamtykke for hans adopsjon. Siden da har vi blitt bevisst og nådeløst dratt av myndighetene med skadelige trenering basert på bare synsing og antakelser og uten noe juridiske grunnlag men med eneste formål å forlenge vår adopsjonssøknad inntil vi blir utslitt, dette er den realiteten som det fremgår av ugjendrivelige dokumentene i saken og som kan fremvises. 

VIKTIG ORIENTERING!
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) presiseres at norske adopsjonsmyndighetene ser det som svært viktig at saker som gjelder adopsjon av barn fra utlandet blir behandlet så raskt som mulig av hensyn til barnet i saken. Selv om hensynet til hva som er best for barnet er det sentrale i alle adopsjonssaker, er det også viktig at søkerne blir godt tatt vare på i søknadsprosessen.
 
 
 
Mens, i siste 3 ½ årene, har vi opplevd helt motsatt og lidd uutholdelig mental tortur på grunn av ondsinnet behandling av vår adopsjonssøknad med trenering som en kasteball og fremdeles blir behandlet for syvende gang OG med hensyn på barnets beste som er det hovedkrav i adopsjonsloven? 
Vår søknad har blitt behandlet som en kasteball mellom Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) OG Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Bufdir og departementet.  Bufdir har behandlet vår søknad 4 ganger og BLD som klageinstansen behandler nå for tredje gang fra 11.10.10 for endelig avgjørelse.


Det var i utgangspunktet forkastet av Bufdir den 10.06.08 pga mangel av noen dokumenter, senere igjen ble den 20.11.08 opprettholdt av Bufdir og ble oversendt departementet for klage behandling. Etter å ha foretatt grundige gjennomgang av hele saken, sendte departementet det samme tilbake den 02.07.09 til Bufdir etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd for behandling på nytt og uten noe spesifiserte instruksjoner.

Og Bufdir med største grad av stahet igjen opprettholdt sitt tidligere vedtak uten noe rettslige grunnlag og igjen videre sendte saken den 02.11.09 til departementet for endelig avgjørelse. Departementet vurderte og igjen sendte tilbake saken for andregang til Bufdir den 01.07.10 etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd for behandling på nytt men denne omgang med ytterligere instruksjoner også som skulle utføres av Bufdir.

Bufdir igjen viste enestående stahet og opprettholdt tidligere vedtaket der Bufdir ikke bare uttrykt ironiske kommentar om den innsendte juridiske dokumentene men fullstendig ignorerte de instrukser gitt av departementet og bevisst forsøkte å villede departementet med ondsinnet taktikk og oversendte saken den 30.09.10 for tredje gang til departementet for endelig avgjørelse. OG departementet skrev til oss i brevet av 11.10.10 at, saken ville bli endelig avgjørt innen 03 måneder og nå har det gått over 07 måneder men saken er fremdeles under behandling?


Til orientering, sitat, forvaltningsloven § 34 fjerde ledd,Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.”
 

Jeg kan ikke la meg være i fred uten å fremlegge den grunnlegende feil som ble begått av Bufdir i vår sak med mange andre feil også. Feilen gjelder til fremgangs behandlingsmåte av vår sak. Angående rettslig frigivelse av sønnen vår for etterfølgende adopsjon i Norge, Bufdir hadde satt inn en delvis mening fra et privat advokatkontor i Pakistan som juridiske betenkningen og som avgjørende faktor ovenfor den rettslig bindende avgjørelse utstedet av Pakistanske rettsapparatet innen sine jurisdiksjoner. Dette er helt uvanlig og uansett er uakseptabel i internasjonal rettslig praksis og må ses på som en fornærmelse mot Pakistan. Hadde det vært statsorganer i et utviklingsland som hadde agert slik, ville Norge vært en av de første statene som hadde kritisert en slik adferd, og med rette?


Mens ugjendrivelige realiteten er, etter de grundige rettshandlinger av vår begjæringen i 2008, med bakgrunn av saken og ytterlige uttalelser gitt av biologiske foreldrene på ed i retten ble vi utnevnt av sivil domstol Sialkot, Pakistan som lovlige verger av barnet (sønnen vår) med klart formål for etterfølgende adopsjon i Norge samt tillatelse å ta med seg han hvor som helst i hele Verden inkludert Norge. Dette alt ble vedtatt og innvilget i retten i medhold av den Guardians & Wards Act 1890, Pakistan, ingen tvil i dette i det hele tatt. Dette alt er dokumentert og fremlagt for Bufdir og er ugjenkallelig.
 

Dette er den eneste gyldige og ubestridelige juridisk mulighet utøves i pakistanske sivile domstoler for internasjonale adopsjoner og som har gyldighet som rettsforlik i Norge og er ugjenkallelig.



Men dessverre, Bufdir står fast med det samme feil som ovennevnt bare å redde ansiktet sitt og ennå legger til grunn den delvis såkalt juridisk betenkningen av den private advokatfirma som lov av Pakistan, som advokatfirma etter sin kunnskap hadde avvist slike muligheter etter Pakistanskrett. Jeg selv, i april 2009 hadde avvist denne ulogiske og uberettigete påstand av Bufdir i medhold av Pakistansk gjeldende lov som Bufdir dessverre verken godtatt heller fått bekreftelse av dokumentene fra Pakistan til tross vi tilbydde i april 2009, dette er det tvist i saken.


Slikt ondsinnet trenering iverksatt av Bufdir bare å dekke den grunn feil, ikke minst har ført til mange andre feil men har egentlige skapt den unødvendige forlengelse i behandlings tid, som har ødelagt familien?

På grunn av ekstremt uberettiget og ondsinnet lange behandling av vår søknad om adopsjon for forhåndsgodkjenning, har min kone mistet sin permanent oppholdstillatelse i Norge.

Med bakgrunn av den uberettiget og skadelig forlengelse av vår adopsjonssøknad hadde vi ingen andre alternativer og måtte søke i januar 2010 om unntak for henne å holde seg ute av Norge i mer enn to år. Nå må hun søke som førstegangs oppholdstillatelse på nytt, behandlingstiden er ca. 14 måneder forutsatt til oppfyllelse av mye skjerpet vilkårene fastsatt av UDI enn tidligere.

Utlendingsnemnda hadde endelig avvist hennes søknad for unntak i november i fjor på grunn av uttømmende lovbestemmelsene og i tillegg var hun en muslim og ikke etnisk hvit som Maria Amelie, den russiske jente nylig støttet av media og hjulpet av myndighetene. Utlendingsnemnda kunne fatte et skjønnsmessig vedtak i henhold situasjon av familie bevisst skapt av adopsjonsmyndighetene av skadelige trenering, som var den faktiske grunnlag på hennes søknad om fritak.

Men, i følgje ugjendrivelige fakta, Maria Amelie etter å ha blitt utvist fra Norge den 12.01.11, er i dag tilbake i Norge med hjemmel av en lov bestemmelse som ble endret bare for hennes skyld i en nødssituasjon for å tilrettelegge hennes tilbakekomst i Norge. Ikke sant?  Er dette rettferdighet?

Maria Amelie ble faktisk ikke utvist, men på en måte utvist for ferie? Hun er nå tilbake i Norge innen bare 03 måneder, dette er svært forbausende og sjokkerende.

OG det verste er at vår adopsjonssøknad skal fremdeles avgjøres av Barn-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, hvor departementet helt fra januar 2010 har vært godt belyst muntlige og skriftlige om denne viktige faktoren om min kones bosettingstillatelse.


Departementet skrev til oss i brevet den 11.10.10 at saken skulle avgjøres i 03 måneder, nå har det gått nesten 07 måneder og vi venter fortsatt med våres utslitte øyer på den endelige avgjørelse, til tross at vår advokat Anita Larsen har skrevet 04 påminnelser samt telefonsamtaler fra 26.01.11, helt inntil 05.04.11 da hun ble lovet for en avgjørelse i "kort tid".


Hvordan kan dette alt sees som rettferdighet? Spesielt hvis man sammenligner dette med Maria Amelies saken. Hvor raskt hennes sak ble løst i en nødssituasjon og videre behandlet, kun i 03 måneder er hun tilbake i Norge og trenger det ikke å nevne om lovendring i tillegg? Var noen krise trolig å finne sted uten henne her i Norge?


Siden 13.11.1998, dagen jeg innvandret til Norge som spesielle arbeidstaker, jeg aldri har brutt norsk lov på noen måte eller nyttet sosiale ytelser og verken har vært sykemeldt frem til oktober 2010 da jeg falt ned fra et tak under arbeid.


Jeg har ingen imot Maria Amelie, men som en nordmann, det klyper og stinker meg mye når jeg ser tjenestene og prioriteringer Maria Amelie har fått belønnet, som verken var norsk og heller hadde oppholdstillatelse i Norge. Hun hadde brutt norsk lov på alle måter og endring i loven ble gjennomført i nødssituasjon kun å tilrettelegge  hennes tilbakekomst i Norge, OG I VÅR TILFELLE, vi fremdeles blir dratt med ondsinnede taktikk av adopsjonsmyndighetene til tross at vi har oppfylt alle juridiske formaliteter av høyeste grad, ingen endring i lov kreves, lov eksisterer og det krever bare å bli iverksatt. Ikke sant?


Og videre, som nevnt i nyhetene jeg er veldig glad at Indiske tvillinger har kommet i Norge og endelig har de fått et sikret bosted i land av kjærlighet ”Norge”. Alt dette skjedde med grunn, Kari Volden hadde forsørget tvillingene for 15 måneder. Men i faktisk, i fjor Bufdir som klageinstansen hadde endelig avvist hennes søknad om adopsjon av tvillingene fordi hun ikke kunne oppfylle mange krav og i tillegg hadde løyet med myndigheter i medhold av sin sak, men til tross om denne staten nylig skapte løsning for Kari Volden OG OMVENDT i vår tilfelle, min kone har forsørget sønnen vår fra 05.09.07 / 45 måneder og i tillegg har ofret sin bosettingstillatelse, vi har fremlagt hele fakta på sannheten og ikke minst fremskaffet høyeste grad rettslige bindende dokumenter etter det Pakistansks rett. Alt dette har ingen betydning? 


Som nevnt ovenfor, på grunn av såkalte innsigelser og antakelser formålet bare for trenering av Bufdir hadde jeg ikke bare i mitt brev av 16.04.09 utryddet og forpurret Bufdirs alle innvendingene ved hjelp av ugjendrivelige lov bestemmelser men i tillegg fremlagt et utvetydig tilbud til Bufdir gjennom departementet om å sende en undersøkelseskommisjon til Pakistan for å få verifisert / bekreftet hele fakta samt autentisiteten av dokumentene fra Pakistan som ble dessverre ignorert av Bufdir, og som faktisk var og er den behandlings plikt å bli gjennomført av adopsjons myndigheter i følge retningslinjer i veiledningshefte Q-1045 fastsatt av departementet og som sikkert kunne bli den avgjørende faktor i saken og familien kunne ha blitt forenet lenge siden.
 

Men dessverre, med ytterste stahet stod fast Bufdir med samme såkalt og uberettiget innsigelser som hadde blitt tilbyd å få verifisert, som sikkert var og er eneste måte å få bekreftet autentisiteten av hele saken. Og videre, denne avgjørende mangel i andregangs klage behandlingen ble uheldigvis ikke oppdaget og antatt av departementet i fjor og saken ble sendt igjen tilbake den 01.07.10 til Bufdir for ny behandling og vi blir straffet. I fjor i 2010 på grunn av dette stor feil, med hensyn på familiens situasjon og barnets beste hadde vi fast tro og forventet et mulig omgjort vedtak fra departementet i forhold av forvaltningsloven § 34, fjerde ledd. Og jeg er forvirret selv i dag hvordan dette skjedde i nærvær av ugjenkallelige og ugjendrivelige lovlige bindende dokumentene. Kanskje alt dette har ingen betydning i sammenlignet med Kari Voldens sak? Bufdir sendte 03 myndigheter til India den 06.06.10 å gjennomføre saken til Kari Volden og da hadde myndighetene fått vite løgn om saken som ble den faktiske grunn til å avvise hennes søknad om adopsjon?
 

Og det er samme Barne-, likestillings- og inkludertingsdepartementet som nylige hadde hatt bekreftet fakta fra Indiske myndigheter og som ved samarbeid med UDI har tilrettelagt Kari Volden å hente tvillingene fra India ved å gi henne unntaket fra regelverket?



Men, i vårt tilfelle, det kreves ingen spesielt løsning når vilkårene har blitt oppfylt fra oktober 2008 og loven er til stede? Hva som hindrer i saken å fatte en endelig avgjørelse, ja eller nei?



SÆRLIG, når departementet tidligere har vurdert og kommet til en mening for å sende saken andregang tilbake den 01.07.10 til Bufdir for ny vurdering etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd som sitert ovenfor.  Så i sikte sakens situasjon og i prinsippet, departementet ville kreve bare noen få dager men ikke måneder  og måneder å vurdere videre fra sin egen oppfatning av 01.07.10 og fatte endelig avgjørelse? Dette alt er ekstremt overraskende og utover tanker?
Kanskje myndighetene har vært meget opptatt med å skape en løsning for Kari Volden som har hindret dem å behandle alle andre saker i det gitte vente tid? Det bør være lik behandling og særlig når vilkårene er til stede da er det uforståelig og svært forbausende å la saken være i ro for ubegrenset tid?


Eller skulle jeg også ha løyet med myndighetene som gjorde Kari Volden eller brutt norsk lov som Maria Amelie gjorde, er det derfor begge har fått innvilget spesielle og ut av veien belønninger for sine prestasjoner og i utrolig kjapt tid?



Alt dette som jeg har uttrykt er ikke bare følelser av en lidende person men er ugjendrivelige dokumentert fakta som kan vises som skannede dokumenter. 


Jeg har mange poenger i saken der myndighetene selv har uttalt forskjellige versjoner på samme punkter begrunnet på synsing og antakelser, som kan være sjokkerende.

Jeg har vært veldig ærlig, tålmodig og tydelig i presentasjon av alle fakta samt rettslige bindende dokumenter men dessverre opplevd ikke å bli tatt seriøst, og ber veldig høflig til alle kjære landsmenn å uttale sine følelser dersom de selv hadde opplevd det samme?

Høflig spørsmålene:
Bør det være noen grenser for alle aspekter av livet?      

Forsinket rettferdighet er også urettferdighet?

Uansett, bør rettferdighet gjøres bare på synsing og antakelser, og særlig i adopsjonssaker?

Må man kjempe hardt og årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker også?

Er rettferdighet forsvunnet for etniske grupper i Norge eller gjelder annerledes regler for dem?

Lover bør være å tjene menneskeheten og ikke å ramle ned. Ikke sant?

Jeg vet ikke om utfall av den tredjegangs behandling av departementet (som er syvende til sammen fra november 2007) men dessverre, i hele siste 06 vurderinger snart i 3 ½ år, ser jeg ingen ord som viser noe betydning om barnets beste har blitt vurdert som er det egentlige grunnlaget for våres adopsjons søknad og han er den mest lidende i denne situasjonen og som er det hovedkrav i saksbehandling av adopsjons saker?

Når skal den hovedkravet bli iverksatt i vår tilfelle? Muligens har vi som foreldrene begått en usett forbrytelse å bli straffet for, men sønnen vår er helt uskyldig og venter på når skal det bli vurdert beste for han som hovedkrav og særlig når alle kravene er oppfylt på best måte?
Kanskje i vår tilfelle, har beste til barnet som hovedkrav blitt erstattet av grenseløs stahet som grunnleggende lov bestemmelsen i adopsjon loven?

Kan på noen som helst måte en delvis mening av en advokat / advokatfirma ha rettslig betydning? Uansett, en slik mening verken kan kalles som juridiske betenkning heller kan iverksettes for å overstyre rettsavgjørelser som Bufdir har uttalt, iverksatt og ennå står fast på. LOV ER LOV og bare dommer av en kompetent domstol har myndighet å avgjøre noe og selv de kjente advokater av høyeste kaliber må ha å vises i en kompetent domstol for å få noe avgjort med rettslig betydning og binding. Ikke sant?

Den sentrale tvistpunkt i saken er, verken myndigheter leser igjennom nøye de fremlagte dokumenter, ikke heller undersøker eller får verifisering og bekreftelser men står fast med konklusjoner basert på synsing og selv antakelser. Bufdirs alle vedtakene taler seg selv denne ugjendrivelige fakta. 

Hvem har plikt å få klart autentisiteten av dokumenter dersom myndighetene ser noe i tvil i dem? Jeg personlig har redegjort og godt opplyst hele saken mange ganger, som samme burde ha myndighetene selv gjort men fakta er at det er fremdeles vi som blir straffet for ingenting.


Jeg er hjelpeløs mot synsing og antakelser, finnes det noe løsning mot slikt praksis og hvordan kan da man forvente rettferdighet?



Og hvis slik praksis fortsatt videreføres av myndighetene som har ført ødeleggelse av familien, bør de ansvarlige ikke utsettes til å bevise sine kompetanser å behandle så sensitivt saker og straffes hvis finnes skyldig, som sikkert kan hindre mange andre til å bli utsatt til slikt praksis?

Jeg har stor tro, vår sak fra begynnelse har blitt behandlet personlig i Bufdir, dette kan veldig lett bevises fra sakens dokumenter som taler seg selv og bekrefter min påstand.


Den ondsinnede og uberettiget trenering i 3 ½ år gjennomført av adopsjonsmyndighetene har ikke bare ødelagt og kastet familien i mørke og tvunget å leve fra hver andre men har forårsaket oss tap av min kones permanent oppholdstillatelse som i alle fall tilhører den anvendte trenering av adopsjonsmyndighetene, forstyrret mitt arbeids liv og mange gode planer, kostet for mye ekstra kostnader og i tillegg fysisk og ekstremt uutholdelig mental tortur, som alle er uerstattelig.



Ifølge situasjonen som er bevisst skapt av adopsjonsmyndighetene, må min kone nå gjennomgå den 14 måneders behandling av hennes nye residens permits søknad av UDI for å kunne bli gjenforenet på nytt eller bør hun også hjelpes av myndighetene slik det ble gjort for Maria Amelie? Og Kari Volden?




Å være en norsk og muslim har jeg forpliktelser til å være anstendig som alltid jeg er, men jeg har grenser som alle andre har og ikke kunne hindre nå meg for å uttrykke mine dagens virkelige følelser etter å ha blitt dratt i 3 ½ års ondsinnede behandling av vår søknad som nevnt ovenfor og beklager å være hjelpeløs i ikke å finne de alternative ord for å bli benyttet i stedet. Det har blitt nå ekstremt vanskelig å holde meg i forhold til Maria Amelie og Kari Volden. Har jeg rett?


I sin 04 / fire blogger som henvist ovenfor, Morten Johanssen selvsagt har  uttrykt om vår sak på sin beste måte og mener dette som norske statens adopsjonsdiskriminering, myndighetsmisbruk og adopsjonsrasisme. Nok en gang til angrer jeg ikke å finne de alternative ord til å erstatte hans meninger og bare kan uttale i tillegg, etter den 3 ½ års nådeløst behandling med ondsinnede trenering av vår adopsjonssøknad i dag føler jeg meg som en varetektsfange i Norsk adopsjons Guantanamo Bay med usikkert fremtid av vår søknad om adopsjon? Hvordan kan jeg unngå meg å tenke sånn?


Til sist, som et lidende far til min lille elskede Faizi, søker jeg og ber om sterkt støtte fra alle kjære landsmennene for en edel sak bare for å se rettferdighet i saken men ikke for ulovlig tjenestene som Maria Amelie og Kari Volden har fått innvilget og begge trives i dag i Norge. Jeg er ikke mot dem men ønsker og krever lik behandlinger til alle, som det skal være i Norge som vårt kjære land står for?



ELLER, må man kjempe årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker så vel men med unntak av saker som av Maria Amelie og Kari Volden?

ELLER, bør jeg som siste løsning protestere med sultestreik som jeg hadde sterkt bestemt i oktober 2010 http://www.ha-halden.no/nyheter/article5352830.ece?service=print men gjorde jeg ikke dette i god tro om et mulig og rask avgjørelse fra departementet, noe som både min advokat og stortingsrepresentant AP, Wenche Olsen også hadde fast tro.


I dag angrer jeg mye i ikke å ha gjort dette i oktober 2010, som etter mine meninger var da og selv i dag er den eneste mulig løsning for å få meg og min familie ut av dette helvete situasjonen som vi skylder ikke på noen måte i hele det tatt? I lys av ovennevnt fakta, har jeg rett i å tenke slik i dag etter 3 ½ år?


Med vennlig hilsen
Ejaz Sikander, Lidende og fortvilt far i saken

21 kommentarer:

  1. Hei,

    Det er trist å lese hva du måtte gjennomgå og hvordan saken din har blitt behandlet av bufdir.

    Håper at du får rask postiv svar fra dem og gir deg en fair behandling.

    En ting til, artikkelen ser litt rotete ut med alle fargene du har brukt. Vennligst bruk en type farge og uthev med det samme farge og likt font størrelse, slik at det er lettere og behagligere å lese.

    Alle gode ønsker.

    Mvh
    Tommy E.

    SvarSlett
  2. Det er utrolig trist å lese hvordan bufdir og departementet har behandlet din søknad, for å ikke nevne tiden de har brukt på dette, 3 år er jo helt absurd.

    Er denne saken mere komplisert enn Kari Volden sin adopsjonssak. Det tror jeg neppe.

    Hvis dine papirer og dokumentene var ikke gode nok så tar det ikke 3 år for å få disse bekreftet, dersom dette var tilfelle her og det er jo ikke.

    Jeg syns når en vedkommende har gjort sitt ytterste med å skaffe alle nødvendige papirer og lagt alt fakta på bordet, ingen løgn og bedrag, da burde ikke saken være så vanskelig å avgjøre.

    Dette viser jo hvor vanskelig livet kan bli, dersom ukompetente saksbenadlere skal avgjøre fremtid til et uskyldig barn og en uskyldig familie.

    Jeg håper du kan saksøke vedkommende som har behandlet denne saken.

    Uansett håper jeg at du får en positivt og rask svar på din søknad.

    Mvh
    Usman

    SvarSlett
  3. Dette er helt utrolig. Det du skriver om er på ingen måte det offentlige synet man forstår av det Norske regelverket, nemlig at det skal være enklere for mennesker å leve i Norge.

    Jeg skjønner ikke hva som er i veien for bufdir om å ta beslutningen når du har gjort så mye. Det ser ikke ut at det mangler noen dokumenter, men at det står heller på myndighetens vilje til å godkjenne adopsjonen.

    Det er uansett helt ulogisk å bruke så lang tid når det handler om barn. Vi har jo sett at norske myndigheter har tatt beslutninger som er mye vanskeligere og kompliserte enn din sak som for eksempel adopsjonssak fra INDIA.

    Jeg ønsker deg lykke til, og håper at departementet bruker skjønn og ikke tar så lang tid som de har gjort hittil. Er det noen annet jeg kan gjøre så stiller jeg gjerne opp for deg.

    Jabbar

    SvarSlett
  4. Morten Johanssen13. mai 2011 kl. 13:06

    Vår nye landsmann i Halden med hustru og adoptert sønn den norske stats myndigheter har hold adskilt i over 3 år, lider som stolt ektemann og adoptivfar i Halden. Denne norske statsborgeren av pakistansk opprinnelse har den norske stat tvunget til å la sin kjære hustru og elskede adoptivsønn å bli igjen i Pakistan. I over 3 år!

    I over tre år, hele guttens levetid og som adoptert, har Bufdir og departementet "behandlet" adopsjonen uten å bli ferdig og gjøre noe endelig vedtak. I over 3 år har den norske stat og regjering tvunget Ejaz Sikander til å la sin hustru og adopterte sønn å bli værende i Pakistan, mens han selv kjemper en heroisk kamp mot en mektig statsmakt og det byråkrater for å få leve et familieliv som han, hustruen og den adopterte sønnen har rett til. En rett tusener av nordmenn før ham staten har hjulpet til med å bli en realitet som en ren formalitet.

    Ejaz Sikander er en av mange av våre nye landsmenn av ikkevestlig opprinnelse som har fått føling med den hvite norske statsmakt måte å utøve sin myndighetsmakt på når det kommer til adopsjon av et barn der alle parter er av samme etniske opprinnelse, hudfarge, kultur og religiøse tilknytning. Noe nærmere en helnorsk innenlandsadopsjon er vel ikke mulig å komme.

    Hvorfor blir ekteparet og barnets rettigheter etter norsk lov så alvorlig og grundig krenket og ikke respektert av de etnisk norske adopsjonsbyråkratene?

    En norsk offentlig anerkjent adopsjon vil bli godtatt av pakistanske myndigheter, og ekteparets oppfostringsansvar er solid forankret i guttens fødeforeldres ønsker, vilje og ugjennkallelige samtykke. Likevel har noen norske adopsjonsmyndighetspersoner valgt å ødelegge det meste for dette ekteparet og den adopterte gutten. Hvorfor denne grove forskjellsbehandlingen når det kommer til en norsk offentlig anerkjennelse av den privat adopsjon uten bruk av noen "adopsjonsformidler" eller en eller annen form for barne- og adopsjonshandler?

    Anerkjenner ikke den norske stat lenger at alle foreldre har en selvstendig privatrettslig adopsjonsrett som skal være grunnlag for en offentlig anerkjennelse av en privat adopsjon?

    Ekteparet Sikander svikter ikke det store og viktige ansvar de har påtatt seg etter guttens fødeforeldrenes klare vilje og ønske. Dessverre viser ikke norske myndigheter noen slik ansvarsfølelse. Det norske myndigheter til nå har vist, er rettskrenkelser og overgrep mot et utenlandskfødt barn, man til nå ikke har sett maken til i norsk adopsjonshistorie.

    Historien må få en rask og lykkelig ende. Grensen for hva enkelte nye landsmenn skal måtte tåle, erfare og leve med i Norge, er for ekteparet Sikander og deres adotperte sønn en adopsjonsskandale ingen etnisk norsk statsborger bosatt i Norge har risikert å oppleve tidligere.

    Ejaz Sikander er en stolt og ypperlig representant for nye landsmenn som er født og oppvokst i Pakistan.

    Håper mange vil gi ham rett i det!

    Morten Johansse

    SvarSlett
  5. Etter å ha fulgt saken på "nært hold" har denne saken trukket så langt ut i tid at det er uverdig for en rettsstat som Norge. Under behandlingen har BUFDIR lagt mer vekt på et advokatkontors uttalelse enn på rettens avgjørelse.

    Dette kan ses på som en fornærmelse av et annet land og den rettslige avgjørelse. I denne saken har et direktorat satt seg over et annet lands justis. Dette er ganske utrolig.

    På den annen side har behandlingen tatt uhyre lang tid. Kan virke som det er en bevist trenering av saken. Bufdir har ikke behandlet saken som andre adopsjonssaker, etter 3,5 år har de ennå ikke vurdert om søkerne er skikket til å være foreldre. Det skulle vært det første Bufdir skulle gjort i forhold til foreliggende sosialrapport.

    Selv om saken blei sendt tilbake fra departementet med spesifikt krav om at sosialrapporten måtte vurderes har direktoratet unnlatt å følge pålegg fra departementet. Man kan derfor spørre om hvem som styrer hvem og hvorfor er det nødvendig å anke til departementet når det er Bufdir som i realiteten tar avgjørelsen?

    Denne saken har kostet både penger og tapte forhåpninger for søkerne, noe som tærer fysisk psykisk. De har følelsen av å stange i en mur uten å komme videre.

    I denne saken skriver Bufdir at avslaget ikke er avhengig av sosialrapporten, men av mange andre faktorer, uten at noen blir nevnt. Hvis det er mange andre faktorer, hvorfor er de ikke tatt med i vurderingen for 3,5 år siden?

    Da kunne saken vært avsluttet og søkerne hadde spart seg både for penger og lidelser. I denne saken handler det også om et barn som har fått et hjem som mange kan misunne han. Fosterforeldrene har ofret alt for at barnet skal få trygghet og en god barndom, det eneste som mangler er en samlet familie. Dette må være det overordnete i forbindelse med adopsjon, barnets interesser må komme først.

    Bjørnar Karlsen

    SvarSlett
  6. Takk til Bjørnar Karlsens engasjement!

    Ingen trenger noe forhåndssamtykke av den norske stat når de allerede har overtatt et barn for adopsjon. De som har overtatt et barn etter barnets foreldre ønske, vilje og samtykke, har rett til å vå behandlet en bevillingsssak for å få adopsjonen offentlig anerkjent i Norge.

    Ved slik vanlig bevillingssak, er det praksis at det offentlige beøker det nye adoptivhjemmet og den nye adoptivfamilien hvor barnet har fått bolig (i Halden i Sikanders tilfelle) for å forsikre seg om at adopsjonen vil bli til gagn for det adopterte barnet, slik at offentlig anerkjennelse/bevilling skal kunne gis.

    Bare de som er avhengig av å betale penger til en norsk "adopsjonsformidler" må ha statens "forhåndssamtykke" og dermed gjennom en slik sak. - Det er det jo ikke grunnlag for i adopsjonssaken til ekteparet Sikander.

    Alt tyde på at Bufdir og Departementet bevisst har hold ekteparet Sikander rettsstridig "fanget" i en sak om "forhåndssamtykke" for på den måten hindre at ekteparet Sikander skal få sin adopterte sønn til Norge, Halden og hjemmet der, av grunner Bufdir og Departementet ikke vil ut med.

    Slikt omtales i norsk forvaltningsrett som "myndighetsmisbruk".

    SvarSlett
  7. Jeg er takknemlig til alle som hjelper familien Sikander i denne tragiske situasjonen spesielt til Morten Johanssen for å vise stort sympati og støtte for ekteparet Sikander, alt dette er utrolig.

    Siden jeg er helt fortrolig med denne saken fra A - Å og har i siste 3 – ½ årene sett alle den utrolig og slitsomt innsats gjort av Sikander bare for å overbevise adopsjonsmyndighetene er verdt merkbar.

    Jeg stemmer det innholdet i Sikanders og Morten Johanssens blogger. I korthet, familiens søknad har definitivt vært behandlet med diskriminering og bevisst trenering særlig av Bufdir. Som saksdokumenter beviser selv, sikkert helt fra begynnelsen har Bufdir verken utført sine forpliktelser og ansvar, heller ikke fulgt og svart riktig på de rådene gitt av departementet begge ganger særlig de spesifiserte rådene gitt i fjor 2010. Men dessverre isteden, Bufdir prøvde begge ganger å villede departementet med utydelige svar.

    På grunn av myndighetenes ekstreme stahet, måttet han å holde seg engasjert dag og natt med denne saken som har forårsaket han uerstattelig tap i alle aspekter og uutholdelig mental tortur i tillegg.

    Og i denne sammenheng, jeg ser ikke departementets rolle som upartisk også som måttet være forventet fra departementet som klageinstansen. Dette taler seg selv alle dokumenter i saken.

    Det er meget overraskende, departementet etter eget 02 grundige klagebehandlinger, hadde sendt saken to ganger tilbake i medhold av forvaltningsloven, 34 §, fjerde ledd til Bufdir for nye behandlinger, men kunne ikke finne ut noen konklusjon fra utfallene av de to etterfølgende vurderinger av Bufdir, som begge vurderinger i seg selv er mer enn et bevis på ondsinnet behandlinger og stahet av Bufdir. Deretter fagfolk med høyere kompetanser i departementet som klageinstansen trenger det ikke måneder og måneder til å vurderer og å trekke avgjørende faktorene ut ifra de siste to ondsinnede vurderinger av Bufdir som gjenspeiler seg selv alt.

    Jeg står også fast med Morten Johanssens og Bjørnars kommentarer. Min konklusjon er, uansett betraktninger som Bufdir har uttrykt i brev den 30.09.10, var dette og er departementets plikt til å demonstrere sin rolle som upartiske klageinstansen ved å avgjøre saken med raskest behandling og bringe alt på plass for familien som myndighetene har tydeligvis gjort for papirløse Maria Amelie ved endring i loven og for Kari Volden ved å gi henne utrolig totalt unntak fra regelverket for å adoptere Indiske tvillinger som enslige mor.

    Jeg ikke kan holde meg i å uttrykke, alt som ekteparet Siaknder og sønnen deres har lidd i siste 3 ½ årene og ennå står overfor på det samme for ingen feil på deres side, kun nevnes så forferdelig og fryktelig urett i forhold av Marie Amelie og Kari Voldens saker, og dessverre har dette skjedd i Norge?

    Jeg håper, nå vil ekteparets sak bli satt opp hvis ennå ikke har kommet under vurderinger hos departementet? Og absolutt vil bli behandlet med rettferdighet og alt vil bli brakt i orden for familien inkludert morens oppholdstillatelse så raskt som ble gjort for Maria Amelie og Kari Volden.


    Mvh
    Muhammad Ikram

    SvarSlett
  8. Igjen Muhammad Ikram med en viktig analyse:
    Bare en eksampel som kan være mer enn nok for departementets oppmerksomhet!

    Forrige saksbehandler i Bufdir Hustad Hansen med samsvar av avdelings direktør Morten Stephansen skrev til Sikander tidligere i saken i brevet av 11.02.08 som sitat ” Vi gjør oppmerksom på at sosialrapport uansett konklusjon ikke er avgjørende for vår avgjørelse i saken. Det kan imidlertid korte ned saksbehandlingstiden at rapporten blir utarbeidet allerede på dett tidspunkt.”

    Mens, departementet uttaler seg selv om sosialrapporten "Departementet legger til grunn at sosialrapporten må regnes som "avgjørelse" i § 6, tredje ledds forstand, da den er et helt avgjørende dokument for den videre behandling av saken.”

    Og, Bufdir tidligere i første 03 behandlinger av familiens søknad bevisst har unngått taktfullt å vurdere familiens skikkethet som potensielle adoptivforeldre ut av den foreliggende positive sosiale rapport, som i følge de retningslinjer av departementet og i prinsippet måttet ha definitivt blitt vurdert i første rekke av Bufdir under overskriften for familiens søknad, "Søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra Pakistan." Og det var selve Bufdir som ga den overskriften til familiens søknad. Absolutt dette bekrefter ondsinnede håndtering av Bufdir.

    Og det er svært overraskende, dette ble ikke oppdaget av departementet i saken og familien har blitt dratt for ingen.

    Men som er mest sjokkerende, i de siste / fjerde vurderinger av 30.09.10 gjennomført ved ny saksbehandler Bente Hoseth har Bufdir krevd ny sosialrapport uten noe rettslig grunn. Spørsmål er hvorfor etter 2 ½ årstid samsvar til 30.09.10 og for hva, særlig når sosialrapport med uansett konklusjon er ikke avgjørende for Bufdirs avgjørelse som Bufdir selv hadde fremhevet som henvist ovenfor? På dette synes punkt henviser jeg til Bjørnar Karlsens kommentarer som gitt ovenfor. Jeg håper, denne gangen departementet skal ta skikkelig hensyn på saken og rette på dette?

    Og hvilke er de andre avgjørende faktorer som ikke har blitt fremlagt i saken? Hadde departementet sent saken 02 ganger tilbake etter forvaltningsloven 34 §, fjerde ledd som sier ”Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.” til Bufdir for ny behandlinger uten noe grunn eller uten grundige vurderinger?

    I faktisk, departementet skulle ha gitt spesifiserte rådene til Bufdir mens saken ble sendt tilbake førstegang til Bufdir for ny vurdering i 2009 eller det var mulig for departementet å omgjøre vedtaket av Bufdir i fjor i stedet å sende saken tilbake andregang til Bufdir for ny vurdering og hvis dette har blitt gjort med noe bakgrunn da hva som hindrer departementet å avgjøre i dag? Hvor er beste til barnet nå?

    Den alt som Sikander idag står overfor og tåler uutholdelig mental tortur kan føre enhver frisk person til hjerneslag eller seriøse sykdom. Departementet bør vurdere saken med dens bakgrunn og dokumenterte fakta om Bufdirs ondsinnede behandlinger og ordne alt på rette.

    Jeg forventer, rettferdighet skal gjøres nå på en måte som kan tilfredsstille ekteparet Sikander til noen grad og ekteparet kan nyte en forenet liv som en familie i kortest tid i Norge sammen med deres elskede "Lille Faizi".

    Mvh
    Muhammad Ikram

    SvarSlett
  9. Jeg også er en av dem som er tilknyttet dypt i denne adopsjonssak, og har full tilgang til saksens dokumentasjon.

    I mitt synspunkt, Bufdir mens utsteding sitt første vedtak i juni 2008 har begått en grov feil ved å legge betydelige vekt på en delvis oppfatning av private advokatfirmaet fra Pakistan som juridisk redegjørelsen. Mens faktum er, siden dette delvis redegjørelse ikke ble gjennomført eller utstedt av kompetent offentlig myndighet derfor har ingen rettslig betydning i det hele tatt, og en slik praksis er helt uakseptabel og sikkert vil forbli enestående og dette ble gjennomført av myndigheter i et land som Norge.

    Mens Sikander, i medhold av gjeldende lov har skaffet ugjendrivelige og rettslig bindende dokumenter utstedt av kompetente domstoler i Pakistan og har sendt inn de med påfølgende klagebrev i 2008 som det pakistanske advokatfirmaet tidligere hadde uttrykt var umulig etter pakistansk rett, og dette har forårsaket problemer for Bufdir. Bufdir i klage behandling og 02 andre vurderinger har vedtatt halvhjertet Sikanders dokumenter men har ikke gjennomført verifikasjoner fra Pakistan som Sikander hadde tilbudt gjennom departementet i april 2009. Dette punkt skulle være avgjørende men Bufdir hadde ikke vilje.

    Siden Bufdiris har blitt fullstendig klar om autentisiteten av dokumenter og hele fakta har derfor bevisst unngått ved taktfull måte å få verifisert hele saken og bekreftelse av dokumenter fra Pakistan. Det var sjokkerende å se hvordan Bufdir har benektet departementets råd til å gjennomføre det samme i fjor også. Bakgrunnen for dette kan være sitt ansikts redning, statens politikk eller for å hindre saken å bli rett og slett presedens, men det er familien som må lide alle for ingenting og bare for Bufdirs skyld.

    Men på den annen side, og som et åpenbart faktum, Utlendings direktoratet for Immigrants (UDI) tar grundig verifikasjoner av visumsøknader i kortest tid fra Pakistan i tilfelle noe er funnet mistenkelig i de presenterte dokumentene. Hvorfor det ikke har blitt utført av Bufdir som sin plikt i familiens tilfelle og med hensyn på barnets skyld siden den var grunnleggende og avgjørende utgangspunkt til å behandle videre?

    Men i stedet uttrykt Bufdir arrogant, skadelig og ironiske kommentarer på de fremlagte dokumenter basert på antakelser og synsing som i alle i enhver forstand kan aldri ses som rettferdighet og familie bevisst har blitt fratatt far fortjnstfullt rettferdighet ved trenering.

    På grunn av ugjendrivelige dokumentert fakta, jeg ikke kan skille meg fra kommentarer uttrykt ovenfor fra venner. Ingen tvil i det hele tatt, familien har vært utsatt til enestående stahet og urett som har ikke bare ødelagt familien, men tvunget til å leve adskilt som far lider og bor alene her i Norge, moren med ingen alternativ må oppholde seg sammen med sønnen i Pakistan og har mistet sin permanent oppholdstillatelse og sønnen deres som egentlige er grunnlaget i deres adopsjonssøknad er den mest lidende i situasjonen i alder av snart 04 år / barnehagen. Familien står overfor alt dette på grunn av Bufdirs mange feil og stahet.

    Jeg kan håpe nå, departementet skal foreta grundig hensyn på alle aspekter og gjør rettferdighet ved å ordne alt for familien i det kortest som myndigheter åpenbart har gjort i tilfeller av Maria Amelie og Kari Volden som alle kjenner veldig godt i Norge.


    Mvh
    Mukhtar Choudry

    SvarSlett
  10. Jeg kjenner denne saken veldig godt og familiens situasjon. Jeg vil bare si at hvis myndigheter i Bufdir og også fra departementet holder seg på Sikanders vegne så de kan føle at hvordan er det vanskelig å leve uten egen familie.

    Staten krever alltid å være Verdens største tiltalte av menneskerettighetene. Men dessverre ser jeg ingen slik praksis har blitt gjennomført av myndighetene i denne tilfelle som er smertefullt for ekteparet Sikander.


    Mvh
    Shahzad Alam Butt

    SvarSlett
  11. Don't give up Mr. Sikander!

    You have my full out support in your struggle for your deserving right! We can't let those to prevail who oppose righteous and only to enjoy wrong to win such a case.

    Solidarity, morality and ethics are fundamentals for our primary relation as a human being, "don't do to others , what you don't want others to do to you".

    In other words, we cannot accept this dogmatic behavior of the respective people of the government as in your case.

    I really feel for your case, and I give my full support however I can oblige.


    Regards
    Asif Sarpsborg.

    SvarSlett
  12. Dette er en sak den Norske stat burde skamme seg over.

    Jeg har gjennomgått samtlige dokumenter med Sikander og det er ikke fulgt gjeldende Norske lover i denne saken og heller er ikke noen av svars frister blitt overholdt. Gang på gang er det sendt papirer mellom Bufidir og Departementet.

    Mange sakkyndige personer har vært involvert i denne saken som nå har trakt ut i flere år uten å tenke på konsekvensene til familien Sikander og deres adoptivsønn som fremdeles ikke får lov til å komme til Norge.

    Sikander er Norsk statsborger og burde blitt behandlet slik andre Norske personer blir behandlet og med respekt.

    Håper at myndighetene nå tar fornuften til fange og løser denne saken hurtig. Har også hjulpet Sikander med å kontakte Departementet, men uten noen form for fornuftig svar og resultat. Kun en mail i november 2010 som sa at det gjør dette snart.

    Hvis det skal være så vanskelig å adoptere barn for de som ønsker dette, burde Norske lover vært endret.


    Mvh
    Arne Mørk

    SvarSlett
  13. STÅ PÅ SIKANDER, IKKE GI OPP!

    Etter å ha lest om denne forferdelige behandlingen av Sikander, hans kone og lille sønn må jeg bare si at mitt hjerte blør for dem. Hvordan kan staten behandle denne lille familien så umenneskelig og hvorfor kan de ikke behandle alle på lik linje.

    Her har vi en familie som har gjort alt den Norske lov krever og mere til og enda blir de ikke hørt. Kanskje Sikander burde gjort mer som Maria Amelie og Kari Volden, det ser jo ut til at loven er til for å brytes og ikke for å hjelpe de som virkelig trenger det.

    Nå må Den Norske Stat ta seg kraftig sammen, gå igjennom regelverket på nytt og få ordnet opp i denne saken som skulle vært avgjort for lenge siden.

    Nå må det bli slutt på å pine denne lille familien og la rettferdigheta skje, de fortjener virkelig et ordentlig svar fra Bufdir.

    Svaret bør bli at Sikander kan bli gjenforent med sin kone og lille sønn, det er bare rettferdig.

    STÅ PÅ SIKANDER, IKKE GI OPP,

    Mange varme gode ønsker for deg og din familie.


    Med vennlig hilsen
    Unn Marion Antonsen

    SvarSlett
  14. Jeg har hatt gleden av å kjenne Eiaz Sikander siden våren 2002, og siden da har vi utviklet et godt og varmt vennskap.

    Jeg er grundig fortrolig med denne adopsjonssak og har full sympati med familien. Ingen tvil i det hele tatt, Sikander har prøvd sin beste for å overbevise myndighetene ved å presentere juridiske dokumenter som myndighetene måtte ha godtatt eller verifiserte troverdighet som han hadde tilbudt i 2009, men ikke å ødelegge familien med trenering og forhånd dommene, som alle vurderinger fra Bufdir klart bekrefter historien.

    På grunn av slik uberettiget trenering utøvet i 3 ½ års behandlinger har ingenting blitt avgjort av Bufdir heller ikke av Departementet som klage instansen, men i mellomtiden adoptivmor har mistet sin permanent oppholdstillatelse i Norge og familien må derfor være tvunget å leve adskilt. Jeg vil ikke se dette annet enn en forferdelig urett som har kostet familien mye i form av fysisk, psykisk og økonomisk belastning.

    Ut fra de dokumentene som jeg er godt kjent med, oppfatter jeg saken som en bevisst trenering som myndighetsmisbruk fra norske myndigheter formålet til å hindre saken til å bli en presedens og familien i å bli gjenforenet.

    Som menigmann, jeg lurer på hva var det som hindret Barne- og likestillingsdepartementet i 2010 å omgjøre vedtaket om avslag fra Bufdir?

    Departementet har sendt saken to ganger tilbake til Bufdir for ny vurdering, og spørsmålet i den sammenhengen er hvorfor ikke Departementet selv har truffet eget vedtak etter forvaltningsloven § 34, fjerde ledd? Dette er etter mitt skjønn ubegripelig. I det minste burde dette vært truffet ny vedtak av Departementet i 2010 i stedet å sende saken tilbake andregang til Bufdir.

    Kanskje Departementet som klage instansen i saken har ingen påvirkning og Bufdir er et overordnet ansvar op adopsjonsfeltet, derunder forvaltningsansvaret for adopsjonsloven, dette kan antas sånn?

    Ejaz Sikander er en seriøs og omsorgsfull person som har blitt norsk statsborger og etablert seg som selvstendige og trygge livsvilkår i Norge. Det er derfor uverdig at den norske staten behandler en av sine egne statsborgere på denne måten. Det kan synes om at han og hans families utenlandske opprinnelse har blitt brukt mot dem.

    Dette alt oppfattes av meg som ren diskriminering, noe den demokratiske nasjonen Norge burde ha unngått.

    Nå må staten vise slikt holdning, hvor Sikander kan føle seg en borger av kjent demokratisk land og familien kan se at noe rettferdighet har blitt gjort i deres tilfelle også i forhold av Maria Amelie og Kari Volden ved å akseptere deres søknad om adopsjon og administrere oppholdstillatelse av adoptivmor på kortest tid. Dette håper jeg nå og staten skal ta hensyn på dette.


    Med vennlig hilsen
    Magne Jensen

    SvarSlett
  15. Adoptivfamilien nepper offer for feil lover og regler.

    Kanskje er det ikke noe galt med lover og regler, men noe galt med holdningen til disse reglene blant de ansatte i staten som skal legge disse reglene for å gjøre en riktig og god jobb?

    Min personlige kjennskap, befatning og erfaring med denne lille klikken "adopsjonsbyråkrater", er at de jobber etter egne valgte motiver og grunnlag fremfor å bestrebe seg på å være lojale mot Stortinget vedtatte lover og regler.

    Jeg har intet positiv å si om noen norsk adopsjonsbyråkrat i departementet eller Bufdir, og tviler på at jeg lever lenge nok til å oppleve noe fra det statslige holdet som skulle tilsi ros og ære.

    Morten Johanssen

    Morten Johanssen

    SvarSlett
  16. Jeg takker Morten Johannsen for sin oppriktige hengivenhet i saken og bekrefter hans klare kommentarer!

    Jeg som en fast venn av Sikander er fullt klar over fakta i denne saken, og ofte har diskutert og undersøkt saksdokumenter.

    Det som Sikander har uttrykt i bloggen er bare begrenset, det er mange feil har blitt begått av adopsjonsmyndigheter som har ført ødeleggelse av familien. Og faktisk, dette alt ikke kan antas som feil, men bevisst trenering utøvet av adopsjonsmyndighetene som alle kan enkelt bestemme den fra saksdokumentene.

    I sin blogg, Sikander har rettet et spørsmål til alle "Forsinket rettferdighet er også urettferdighet?" Dette sitatet kan tolkes og føles for noen forsinkelse i saker, men med noen grunn også, mens bevisst forsinkelse i årevis som i familiens tilfelle og uten noen juridisk grunn kan bare tolkes som mord av rettferdighet, etter hvert vil jeg tolke sånn.

    Det er svært overraskende at Departementet ikke kunne oppdage den grunnleggende feil som Bufdir har begått i saken ved å anta en delvis oppfatning av et advokatfirma fra Pakistan som dommen fra en domstol. Dessverre, står Bufdir fast med det samme tullet selv i dag som selv tilsier kunnskap og kompetanse av myndighetene å behandle adopsjonssaker? Og på grunn av dette har Bufdir rett og slett ignorert å følge på de spesifiserte rådene fra Departementet i 2010, dette er svært overraskende.

    Jeg tror, nå Departementet selv skal vurdere alle sider av saken som departementet hadde bedt Bufdir til å vurdere som første råd av de fire spesielle rådene gitt i sitt brev av 01.07.10. Bare Departementet vet hva det betydde rådet til Bufdir å vurdere alle sider av saken da i 2010 men blant de på toppen kunne antas barnets og familiens situasjon samt adoptivmors permanent oppholdstillatelse, som dessverre alt ble bevisst ikke vurdert av Bufdir og familien selv i dag avventer på svar i en uutholdelig situasjon.

    Ingen tvil i det hele tatt, familie Sikander har blitt utsatt til de adopsjonsmyndigheters selv valgte motiver og grunnlag fremfor de lover, regler og retningslinjer vedtatt av Stortinget og familien bevisst har blitt forhindret fra fortjenstfulle rettferdighet fra oktober 2008. Jeg også har ingen svar på hva og hvordan Sikander har analysert i sin blogg om Maria Ameilie og Kari Voldens saker. Sannelig, føler jeg skam å møte alle disse ugjendrivelige realiteter som dessverre har funnet sted i våre Norge.

    Jeg ber Departementet å ta saken nå med seriøse ansvar og få alt i orden for familien med topp prioritet for å sikre til og vise at noen rettferdighet har blitt gjort med dem også.


    Mvh
    Sigurd Jordsalafar

    SvarSlett
  17. Morten Johanssen3. juni 2011 kl. 00:43

    Beste adoptivfar og ektemann Ejaz Sikander

    Det er trist og tragisk at noen få norske statlige adopsjonsbyråkrater totalt har ødelagt familielivet til det som ble en adoptivfamilie 2008. - Uten hjemmel i noen norsk lov og som en betydelig rettighetskrenkelse mot et lite pakistanskfødt guttebarn.

    Jeg har gitt deg noen konkrete råd, slik jeg også i ga Kari Ann Volden før vi fikk vite at statens myndigheter omsider slapp den nyblitte enslige adoptivmoren hjem med de adopterte barna til Norge.

    Rådet er enkelt: Reis en riktig adopsjonssak overfor den norske stats adopsjonsmyndighet ved å fremsette et formelt krav/begjæring om bevilling til adopsjon. Det gjorde Kari Ann Volden og kort tid etter begynte ting skje.

    Det er ikke noe grunnlag for bevilling til adopsjon når man søker om et vedtak om "forhåndssamtykke". Et forhåndssamtykke gir heller ikke noen rett til bevilling til adopsjon.

    Ekteparet Sikander og Volden har aldri hatt noe behov for noe statlig vedtak om forhåndssamtykke. Det vet både Bufdir og departementet. Årsaken er at adopsjonene kom til uten bruk av noen "adopsjonsformidler", men var direkte hjemlet i de utenlandske foreldrenes adopsjonsrett.

    Det er ikke mange av dagen norske advokater som kjenner til dette. Direkte privat adopsjon er en advokatkunnskap som forsvant i takt med at stadig færre norske foreldre siden 1970-tallet sluttet å bruke sin foreldrerett: Retten til å bortadoptere sitt barn direkte til de voksne de ville skulle være barnets adopanter.

    Departementet/Bufdir har ingen løsning på en sak om forhåndssamtykke siden det faktiske og rettslige grunnlaget for en slik sak opphørte å eksistere da ekteparet Sikander ble adoptanter på basis adopsjonssamtykket til et lite guttebarns foreldre. Uventet, men helt vanlig etter norsk lov og adopsjonspraksis siden 1917.

    Det er å håpe at departementet og Bufdir slutter å feilbehandle din, din hustru og deres adopterte lille gutt, og heller velger å bidra til at denne adopsjonen behandles riktig etter adopsjonsloven, slik den samme norske stat har gjort i tusener av andre liknende adopsjonstilfeller før. Tilfeller der riktignok adoptantene har vært gifte og etnisk norske; samt norske statsborgere begge to.

    Adopsjonsloven er klar: Ekteparet Sikander har oppfostret guttebarnet så lenge, at det alene gir rett til norsk offentlig anerkjennelse = bevilling til adopsjon.

    Kort sagt: Statens valg av en sak om "forhåndssamtykke", er et grovt myndighetsmisbruk som ekteparet Sikander burde og skal være beskyttet mot. Myndighetsmisbruk er ikke noe nytt når det kommer til den norske stat og dens adopsjonsregime, men følgende av slikt myndighetes misbruk har alltid vært til skade for et barn i Norge eller i et land langt fra Norge.

    I dag kan neppe departementet og Bufdir komme ut av sine misligheter uten et omdømmetap statens adopsjonsregime og dens få adopsjonsbyråkrater tåler svært lite av.

    Skal adopsjon i Norge være til for noen norske adopsjonsbyråkraters beste?

    SvarSlett
  18. Det er ille at det skal være så vanskelig å komme igjennom i systemet.

    Jeg ser at du har brukt mye energi og krefter på dette. Jeg støtter deg og ønsker deg lykke til videre. Ikke gi opp Sikander!


    Mvh
    En av dine venner

    SvarSlett
  19. Det er svært trist at familien Sikander har blitt tvunget til å leve fra hverandre så lenge.

    De beste ønsker til familen, håper de snart får leve og bo sammen i Norge/ Halden.

    De beste ønsker fra
    Gro Aaserød

    SvarSlett
  20. The Sikander`s World

    The above heading is true sad tale of man who daily and reluctantly undergoes what is right to define as a mental surgery simply because his soul is so badly and bitterly yearned to be reunified with his only adoptive son whom he did adopt since he was solely a month old and by now he is almost four years of age. Not to mention his wife which he loves and regards highly and which he has not seen for so long.

    Now, the core of Mr. Sikander`s dilemma is that the authorities which are accountable for his adoption case (Bufdir & Ministry of Children) do not take any moral and legal measures to solve his problem, nor, is there any indication that they are going to do so in the nearest future.

    For the time being Mr. Sikander is unfortunately stuck in the shadow of the unknown Guantanamo Bay while “His World” that is to say his wife and beloved son are compelled to walk in Bufdir`s way which has lead them anyhow to nowhere.
    How tragic!

    My acquaintance with Mr. Sikander takes us almost two years back and to my “surprise” our friendship has taken a close tie dimension. For the sake of the reader`s curiosity I found it necessary to emphasize the word “Surprise” due to the fact that the above mentioned friend is a Muslim by religion, while I am a Jew by birth.

    His credibility as a friend deserves to be rewarded and my hope is that his deep cry will finally open a deaf ears.

    Here is my comment on his adoption case.
    Bufdir`s refusal to grant Mr. Sikander and his family a favor is purely politically motivated because they are Muslims of Pakistani origin and Europe does not longer desire to welcome natives of Islamic Countries. And why, well, it is for the individuals to judge?

    However, Mr. Sikander and his family are in no wise worthy to suffer the consequences of some evil doers who use the means of terror for to achieve their goals. While the fact is, the majority of European Muslims are living in peace and harmony and Mr. Siaknder and his family`s wish, is just that.

    DR. J

    SvarSlett
  21. Jeg har gjennomgått hele dokumentene i saken og kjenner personlig veldig godt familiens situasjon som er et resultat av ekstremt myndighetsmisbruk.

    Jeg vil bare si, den måten familien har blitt behandlet av både Bufdir og departementet, vil uten tvil være enestående i norsk forvaltnings historie og ikke bare i adopsjons avdeling.

    Ingen tvil, har familie Sikander blitt bevisst ødelagt av både Bufdir og Departementet og dette kan antas fra saksdokumenter, som beviser tydelig at gjensidig samtykket og ondsinnede taktikkene har blitt utøvd av begge.

    Og hva er galt med departementet i dag eller hindring til å fatte noen beslutning, mens alle dokumentene er på plass og departementet seg selv har allerede undersøkt hele saken to ganger?

    Departementet behandler seg selv saken fra 11.10.10 og i bare denne perioden, kunne hele saken ha blitt verifisert, vurdert, og konkludert mange ganger, jeg snakker ikke om siste 3 ½ årene?

    Hvor er barnets beste i dag som er det hovdekrav i adopsjonslov eller har departementet endret den forskriften i adopsjonsloven?

    Sikander har prøvd alle muligheter, inkludert Sivilombudsmanne også. Og ble han i januar i år rett og slett rådet av Sivilombudsmannen til å oppfylle formaliteter først. Hvor er Sivilombudsmannen i dag som kontrollerer forvaltning og hevder å ta noen saker med eget tiltak?

    Hver linje i Sikanders blogg gjenspeiler sannheten, han er så skuffet over å ha tro på norske forvaltningssystem lenger.

    Jeg lurer på, hvilke type saker tar Sivilombudsmannen på egen tiltak hvis familiens sak fortjener ikke til å bli hjulpet med egen tiltak?


    Mvh
    Tor Samuelsen

    SvarSlett