Ekteparet og barnet blir utsatt til enestående stahet og grenseløst urett i Norge?

Er rettferdighet forsvunnet fra Norge for etniske grupper?

ELLER, må man kjempe årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker så vel men med unntak av saker som av Maria Amelie og Kari Volden?

Maria Amelie, etter å ha brutt norsk lov på alle måter er tilbake i Norge bare innen 03 måneder og Kari Volden etter å ha løyet med offentlige myndigheter, trives i dag sammen med Indiske tvillingene i Norge. Men jeg som nordmann med pakistanske opprinnelse føler meg i dag som en varetektsfange i Norsk adopsjons Guantanamo Bay med usikker fremtiden av min adopsjonssøknad etter 3 ½ års nådeløs behandling?

Har beste til barnet som hovedkrav blitt erstattet av grenseløs stahet som grunnleggende lov bestemmelsen i adopsjon loven?

Med respekt, anmodes det svært høflig til alle kjære landsmennene til å donere litt tid på sine praktiske til å sikte dypt i denne saken for en edel sak og hjelpe en familie og adoptert barnet som virkelig fortjener å bli hjulpet. Hjertelig takk på forhånd!

Jeg er den uheldig og elendige nordmannen, Ejaz Sikander fra Halden omtalt av den vel kjente og høystående adopsjons ekspert, Morten Johanssen i sin 03 blogger innlagt på http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/ ”Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?” OG ”Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk”, OG  ”Statens adopsjonsovergrep mot ekteparet Sikander”, som har vært utsatt for nådeløs og ondsinnet håndtering av adopsjon myndighetene i snart 3 ½ år av vår adopsjons søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av et konkret barn fra Pakistan.



Morten Johanssens disse bloggene er verdt å lese!
I alle disse bloggene, han ikke bare har godt opplyst om forskjellsbehandling og misbruk av myndighet utøves av adopsjons myndigheter, men også har uttrykt hva betyr menneskelighet og har vist sitt hjerte som et flott menneske.

”Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?” http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/2011/04/nar-far-sikander-kone-og-adoptert-barn.html

”Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk”,  i denne bloggen Morten Johanssen har sammenlignet felles og ulike forholdene imellom vårs og Kari Voldens adopsjonssaker, http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/2011/04/volden-og-sikanders-direkte-adopsjoner.html

”Statens adopsjonsovergrep mot ekteparet Sikander”,
http://adopsjonsbloggen.blogspot.com/2011/05/statens-adopsjonsovergrep-mot-ekteparet.html

Morten Johanssen i en fjerde blogg om vår adopsjonssak, også har belyst nok om hvordan adopsjonsmyndighetene villeder og hold søkerne i mørket fra de virkelige retningslinjer og en slik praksis er helt i strid med deres forpliktelser. http://www.adopsjonsinstituttet.no/hXGZzSgBLIZM.7.idium

Veldig kort, under vår familiebesøk i Pakistan, den 05.09.07 ved en tilfeldighet hadde vi omfavnet en 35 dager gammel og navnløs baby gutt som Guds gave som var født på 31.07.07 av en helt blind mor fra en svært fattig familie. 

Min kone Misbah Sikander oppholdt seg i Pakistan som en ekte mor kunne ha gjort for å forsørge og omsørge ham. Vi ga ham navnet Muhammad Faizan Ahmed. Han er vår mest elskede og overstående ”Lille Faizi”, vi er hans alle VERDEN, ingen tvil i om dette i det hele tatt.

Jeg kom tilbake til Norge og ifølge veiledninger av Morten Stephansen, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, gitt gjennom Barneverntjenesten i Halden hadde jeg søkt i november 2007 om forhåndssamtykke for hans adopsjon. Siden da har vi blitt bevisst og nådeløst dratt av myndighetene med skadelige trenering basert på bare synsing og antakelser og uten noe juridiske grunnlag men med eneste formål å forlenge vår adopsjonssøknad inntil vi blir utslitt, dette er den realiteten som det fremgår av ugjendrivelige dokumentene i saken og som kan fremvises. 

VIKTIG ORIENTERING!

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) presiseres at norske adopsjonsmyndighetene ser det som svært viktig at saker som gjelder adopsjon av barn fra utlandet blir behandlet så raskt som mulig av hensyn til barnet i saken. Selv om hensynet til hva som er best for barnet er det sentrale i alle adopsjonssaker, er det også viktig at søkerne blir godt tatt vare på i søknadsprosessen.

 

 

 

Mens, i siste 3 ½ årene, har vi opplevd helt motsatt og lidd uutholdelig mental tortur på grunn av ondsinnet behandling av vår adopsjonssøknad med trenering som en kasteball og fremdeles blir behandlet for syvende gang OG med hensyn på barnets beste som er det hovedkrav i adopsjonsloven? 

Vår søknad har blitt behandlet som en kasteball mellom Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) OG Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Bufdir og departementet.  Bufdir har behandlet vår søknad 4 ganger og BLD som klageinstansen behandler nå for tredje gang fra 11.10.10 for endelig avgjørelse.

Det var i utgangspunktet forkastet av Bufdir den 10.06.08 pga mangel av noen dokumenter, senere igjen ble den 20.11.08 opprettholdt av Bufdir og ble oversendt departementet for klage behandling. Etter å ha foretatt grundige gjennomgang av hele saken, sendte departementet det samme tilbake den 02.07.09 til Bufdir etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd for behandling på nytt og uten noe spesifiserte instruksjoner.

Og Bufdir med største grad av stahet igjen opprettholdt sitt tidligere vedtak uten noe rettslige grunnlag og igjen videre sendte saken den 02.11.09 til departementet for endelig avgjørelse. Departementet vurderte og igjen sendte tilbake saken for andregang til Bufdir den 01.07.10 etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd for behandling på nytt men denne omgang med ytterligere instruksjoner også som skulle utføres av Bufdir.

Bufdir igjen viste enestående stahet og opprettholdt tidligere vedtaket der Bufdir ikke bare uttrykt ironiske kommentar om den innsendte juridiske dokumentene men fullstendig ignorerte de instrukser gitt av departementet og bevisst forsøkte å villede departementet med ondsinnet taktikk og oversendte saken den 30.09.10 for tredje gang til departementet for endelig avgjørelse. OG departementet skrev til oss i brevet av 11.10.10 at, saken ville bli endelig avgjørt innen 03 måneder og nå har det gått over 07 måneder men saken er fremdeles under behandling?

Til orientering, sitat, forvaltningsloven § 34 fjerde ledd, ”Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.”

 

Jeg kan ikke la meg være i fred uten å fremlegge den grunnlegende feil som ble begått av Bufdir i vår sak med mange andre feil også. Feilen gjelder til fremgangs behandlingsmåte av vår sak. Angående rettslig frigivelse av sønnen vår for etterfølgende adopsjon i Norge, Bufdir hadde satt inn en delvis mening fra et privat advokatkontor i Pakistan som juridiske betenkningen og som avgjørende faktor ovenfor den rettslig bindende avgjørelse utstedet av Pakistanske rettsapparatet innen sine jurisdiksjoner. Dette er helt uvanlig og uansett er uakseptabel i internasjonal rettslig praksis og må ses på som en fornærmelse mot Pakistan. Hadde det vært statsorganer i et utviklingsland som hadde agert slik, ville Norge vært en av de første statene som hadde kritisert en slik adferd, og med rette?

Mens ugjendrivelige realiteten er, etter de grundige rettshandlinger av vår begjæringen i 2008, med bakgrunn av saken og ytterlige uttalelser gitt av biologiske foreldrene på ed i retten ble vi utnevnt av sivil domstol Sialkot, Pakistan som lovlige verger av barnet (sønnen vår) med klart formål for etterfølgende adopsjon i Norge samt tillatelse å ta med seg han hvor som helst i hele Verden inkludert Norge. Dette alt ble vedtatt og innvilget i retten i medhold av den Guardians & Wards Act 1890, Pakistan, ingen tvil i dette i det hele tatt. Dette alt er dokumentert og fremlagt for Bufdir og er ugjenkallelig.

 

Dette er den eneste gyldige og ubestridelige juridisk mulighet utøves i pakistanske sivile domstoler for internasjonale adopsjoner og som har gyldighet som rettsforlik i Norge og er ugjenkallelig.

Men dessverre, Bufdir står fast med det samme feil som ovennevnt bare å redde ansiktet sitt og ennå legger til grunn den delvis såkalt juridisk betenkningen av den private advokatfirma som lov av Pakistan, som advokatfirma etter sin kunnskap hadde avvist slike muligheter etter Pakistanskrett. Jeg selv, i april 2009 hadde avvist denne ulogiske og uberettigete påstand av Bufdir i medhold av Pakistansk gjeldende lov som Bufdir dessverre verken godtatt heller fått bekreftelse av dokumentene fra Pakistan til tross vi tilbydde i april 2009, dette er det tvist i saken.

Slikt ondsinnet trenering iverksatt av Bufdir bare å dekke den grunn feil, ikke minst har ført til mange andre feil men har egentlige skapt den unødvendige forlengelse i behandlings tid, som har ødelagt familien?

På grunn av ekstremt uberettiget og ondsinnet lange behandling av vår søknad om adopsjon for forhåndsgodkjenning, har min kone mistet sin permanent oppholdstillatelse i Norge.

Med bakgrunn av den uberettiget og skadelig forlengelse av vår adopsjonssøknad hadde vi ingen andre alternativer og måtte søke i januar 2010 om unntak for henne å holde seg ute av Norge i mer enn to år. Nå må hun søke som førstegangs oppholdstillatelse på nytt, behandlingstiden er ca. 14 måneder forutsatt til oppfyllelse av mye skjerpet vilkårene fastsatt av UDI enn tidligere.

Utlendingsnemnda hadde endelig avvist hennes søknad for unntak i november i fjor på grunn av uttømmende lovbestemmelsene og i tillegg var hun en muslim og ikke etnisk hvit som Maria Amelie, den russiske jente nylig støttet av media og hjulpet av myndighetene. Utlendingsnemnda kunne fatte et skjønnsmessig vedtak i henhold situasjon av familie bevisst skapt av adopsjonsmyndighetene av skadelige trenering, som var den faktiske grunnlag på hennes søknad om fritak.

Men, i følgje ugjendrivelige fakta, Maria Amelie etter å ha blitt utvist fra Norge den 12.01.11, er i dag tilbake i Norge med hjemmel av en lov bestemmelse som ble endret bare for hennes skyld i en nødssituasjon for å tilrettelegge hennes tilbakekomst i Norge. Ikke sant?  Er dette rettferdighet?

Maria Amelie ble faktisk ikke utvist, men på en måte utvist for ferie? Hun er nå tilbake i Norge innen bare 03 måneder, dette er svært forbausende og sjokkerende.

OG det verste er at vår adopsjonssøknad skal fremdeles avgjøres av Barn-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, hvor departementet helt fra januar 2010 har vært godt belyst muntlige og skriftlige om denne viktige faktoren om min kones bosettingstillatelse.

Departementet skrev til oss i brevet den 11.10.10 at saken skulle avgjøres i 03 måneder, nå har det gått nesten 07 måneder og vi venter fortsatt med våres utslitte øyer på den endelige avgjørelse, til tross at vår advokat Anita Larsen har skrevet 04 påminnelser samt telefonsamtaler fra 26.01.11, helt inntil 05.04.11 da hun ble lovet for en avgjørelse i "kort tid".

Hvordan kan dette alt sees som rettferdighet? Spesielt hvis man sammenligner dette med Maria Amelies saken. Hvor raskt hennes sak ble løst i en nødssituasjon og videre behandlet, kun i 03 måneder er hun tilbake i Norge og trenger det ikke å nevne om lovendring i tillegg? Var noen krise trolig å finne sted uten henne her i Norge?

Siden 13.11.1998, dagen jeg innvandret til Norge som spesielle arbeidstaker, jeg aldri har brutt norsk lov på noen måte eller nyttet sosiale ytelser og verken har vært sykemeldt frem til oktober 2010 da jeg falt ned fra et tak under arbeid.

Jeg har ingen imot Maria Amelie, men som en nordmann, det klyper og stinker meg mye når jeg ser tjenestene og prioriteringer Maria Amelie har fått belønnet, som verken var norsk og heller hadde oppholdstillatelse i Norge. Hun hadde brutt norsk lov på alle måter og endring i loven ble gjennomført i nødssituasjon kun å tilrettelegge  hennes tilbakekomst i Norge, OG I VÅR TILFELLE, vi fremdeles blir dratt med ondsinnede taktikk av adopsjonsmyndighetene til tross at vi har oppfylt alle juridiske formaliteter av høyeste grad, ingen endring i lov kreves, lov eksisterer og det krever bare å bli iverksatt. Ikke sant?

Og videre, som nevnt i nyhetene jeg er veldig glad at Indiske tvillinger har kommet i Norge og endelig har de fått et sikret bosted i land av kjærlighet ”Norge”. Alt dette skjedde med grunn, Kari Volden hadde forsørget tvillingene for 15 måneder. Men i faktisk, i fjor Bufdir som klageinstansen hadde endelig avvist hennes søknad om adopsjon av tvillingene fordi hun ikke kunne oppfylle mange krav og i tillegg hadde løyet med myndigheter i medhold av sin sak, men til tross om denne staten nylig skapte løsning for Kari Volden OG OMVENDT i vår tilfelle, min kone har forsørget sønnen vår fra 05.09.07 / 45 måneder og i tillegg har ofret sin bosettingstillatelse, vi har fremlagt hele fakta på sannheten og ikke minst fremskaffet høyeste grad rettslige bindende dokumenter etter det Pakistansks rett. Alt dette har ingen betydning? 

Som nevnt ovenfor, på grunn av såkalte innsigelser og antakelser formålet bare for trenering av Bufdir hadde jeg ikke bare i mitt brev av 16.04.09 utryddet og forpurret Bufdirs alle innvendingene ved hjelp av ugjendrivelige lov bestemmelser men i tillegg fremlagt et utvetydig tilbud til Bufdir gjennom departementet om å sende en undersøkelseskommisjon til Pakistan for å få verifisert / bekreftet hele fakta samt autentisiteten av dokumentene fra Pakistan som ble dessverre ignorert av Bufdir, og som faktisk var og er den behandlings plikt å bli gjennomført av adopsjons myndigheter i følge retningslinjer i veiledningshefte Q-1045 fastsatt av departementet og som sikkert kunne bli den avgjørende faktor i saken og familien kunne ha blitt forenet lenge siden.

 

Men dessverre, med ytterste stahet stod fast Bufdir med samme såkalt og uberettiget innsigelser som hadde blitt tilbyd å få verifisert, som sikkert var og er eneste måte å få bekreftet autentisiteten av hele saken. Og videre, denne avgjørende mangel i andregangs klage behandlingen ble uheldigvis ikke oppdaget og antatt av departementet i fjor og saken ble sendt igjen tilbake den 01.07.10 til Bufdir for ny behandling og vi blir straffet. I fjor i 2010 på grunn av dette stor feil, med hensyn på familiens situasjon og barnets beste hadde vi fast tro og forventet et mulig omgjort vedtak fra departementet i forhold av forvaltningsloven § 34, fjerde ledd. Og jeg er forvirret selv i dag hvordan dette skjedde i nærvær av ugjenkallelige og ugjendrivelige lovlige bindende dokumentene. Kanskje alt dette har ingen betydning i sammenlignet med Kari Voldens sak? Bufdir sendte 03 myndigheter til India den 06.06.10 å gjennomføre saken til Kari Volden og da hadde myndighetene fått vite løgn om saken som ble den faktiske grunn til å avvise hennes søknad om adopsjon?

 

Og det er samme Barne-, likestillings- og inkludertingsdepartementet som nylige hadde hatt bekreftet fakta fra Indiske myndigheter og som ved samarbeid med UDI har tilrettelagt Kari Volden å hente tvillingene fra India ved å gi henne unntaket fra regelverket?

Men, i vårt tilfelle, det kreves ingen spesielt løsning når vilkårene har blitt oppfylt fra oktober 2008 og loven er til stede? Hva som hindrer i saken å fatte en endelig avgjørelse, ja eller nei?

SÆRLIG, når departementet tidligere har vurdert og kommet til en mening for å sende saken andregang tilbake den 01.07.10 til Bufdir for ny vurdering etter forvaltningsloven § 34 fjerde ledd som sitert ovenfor.  Så i sikte sakens situasjon og i prinsippet, departementet ville kreve bare noen få dager men ikke måneder  og måneder å vurdere videre fra sin egen oppfatning av 01.07.10 og fatte endelig avgjørelse? Dette alt er ekstremt overraskende og utover tanker?

Kanskje myndighetene har vært meget opptatt med å skape en løsning for Kari Volden som har hindret dem å behandle alle andre saker i det gitte vente tid? Det bør være lik behandling og særlig når vilkårene er til stede da er det uforståelig og svært forbausende å la saken være i ro for ubegrenset tid?

Eller skulle jeg også ha løyet med myndighetene som gjorde Kari Volden eller brutt norsk lov som Maria Amelie gjorde, er det derfor begge har fått innvilget spesielle og ut av veien belønninger for sine prestasjoner og i utrolig kjapt tid?

Alt dette som jeg har uttrykt er ikke bare følelser av en lidende person men er ugjendrivelige dokumentert fakta som kan vises som skannede dokumenter. 

Jeg har mange poenger i saken der myndighetene selv har uttalt forskjellige versjoner på samme punkter begrunnet på synsing og antakelser, som kan være sjokkerende.

Jeg har vært veldig ærlig, tålmodig og tydelig i presentasjon av alle fakta samt rettslige bindende dokumenter men dessverre opplevd ikke å bli tatt seriøst, og ber veldig høflig til alle kjære landsmenn å uttale sine følelser dersom de selv hadde opplevd det samme?

Høflig spørsmålene:

Bør det være noen grenser for alle aspekter av livet?      

Forsinket rettferdighet er også urettferdighet?

Uansett, bør rettferdighet gjøres bare på synsing og antakelser, og særlig i adopsjonssaker?

Må man kjempe hardt og årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker også?

Er rettferdighet forsvunnet for etniske grupper i Norge eller gjelder annerledes regler for dem?

Lover bør være å tjene menneskeheten og ikke å ramle ned. Ikke sant?

Jeg vet ikke om utfall av den tredjegangs behandling av departementet (som er syvende til sammen fra november 2007) men dessverre, i hele siste 06 vurderinger snart i 3 ½ år, ser jeg ingen ord som viser noe betydning om barnets beste har blitt vurdert som er det egentlige grunnlaget for våres adopsjons søknad og han er den mest lidende i denne situasjonen og som er det hovedkrav i saksbehandling av adopsjons saker?

Når skal den hovedkravet bli iverksatt i vår tilfelle? Muligens har vi som foreldrene begått en usett forbrytelse å bli straffet for, men sønnen vår er helt uskyldig og venter på når skal det bli vurdert beste for han som hovedkrav og særlig når alle kravene er oppfylt på best måte?

Kanskje i vår tilfelle, har beste til barnet som hovedkrav blitt erstattet av grenseløs stahet som grunnleggende lov bestemmelsen i adopsjon loven?

Kan på noen som helst måte en delvis mening av en advokat / advokatfirma ha rettslig betydning? Uansett, en slik mening verken kan kalles som juridiske betenkning heller kan iverksettes for å overstyre rettsavgjørelser som Bufdir har uttalt, iverksatt og ennå står fast på. LOV ER LOV og bare dommer av en kompetent domstol har myndighet å avgjøre noe og selv de kjente advokater av høyeste kaliber må ha å vises i en kompetent domstol for å få noe avgjort med rettslig betydning og binding. Ikke sant?

Den sentrale tvistpunkt i saken er, verken myndigheter leser igjennom nøye de fremlagte dokumenter, ikke heller undersøker eller får verifisering og bekreftelser men står fast med konklusjoner basert på synsing og selv antakelser. Bufdirs alle vedtakene taler seg selv denne ugjendrivelige fakta. 

Hvem har plikt å få klart autentisiteten av dokumenter dersom myndighetene ser noe i tvil i dem? Jeg personlig har redegjort og godt opplyst hele saken mange ganger, som samme burde ha myndighetene selv gjort men fakta er at det er fremdeles vi som blir straffet for ingenting.

Jeg er hjelpeløs mot synsing og antakelser, finnes det noe løsning mot slikt praksis og hvordan kan da man forvente rettferdighet?

Og hvis slik praksis fortsatt videreføres av myndighetene som har ført ødeleggelse av familien, bør de ansvarlige ikke utsettes til å bevise sine kompetanser å behandle så sensitivt saker og straffes hvis finnes skyldig, som sikkert kan hindre mange andre til å bli utsatt til slikt praksis?

Jeg har stor tro, vår sak fra begynnelse har blitt behandlet personlig i Bufdir, dette kan veldig lett bevises fra sakens dokumenter som taler seg selv og bekrefter min påstand.

Den ondsinnede og uberettiget trenering i 3 ½ år gjennomført av adopsjonsmyndighetene har ikke bare ødelagt og kastet familien i mørke og tvunget å leve fra hver andre men har forårsaket oss tap av min kones permanent oppholdstillatelse som i alle fall tilhører den anvendte trenering av adopsjonsmyndighetene, forstyrret mitt arbeids liv og mange gode planer, kostet for mye ekstra kostnader og i tillegg fysisk og ekstremt uutholdelig mental tortur, som alle er uerstattelig.

Ifølge situasjonen som er bevisst skapt av adopsjonsmyndighetene, må min kone nå gjennomgå den 14 måneders behandling av hennes nye residens permits søknad av UDI for å kunne bli gjenforenet på nytt eller bør hun også hjelpes av myndighetene slik det ble gjort for Maria Amelie? Og Kari Volden?

Å være en norsk og muslim har jeg forpliktelser til å være anstendig som alltid jeg er, men jeg har grenser som alle andre har og ikke kunne hindre nå meg for å uttrykke mine dagens virkelige følelser etter å ha blitt dratt i 3 ½ års ondsinnede behandling av vår søknad som nevnt ovenfor og beklager å være hjelpeløs i ikke å finne de alternative ord for å bli benyttet i stedet. Det har blitt nå ekstremt vanskelig å holde meg i forhold til Maria Amelie og Kari Volden. Har jeg rett?


I sin 04 / fire blogger som henvist ovenfor, Morten Johanssen selvsagt har  uttrykt om vår sak på sin beste måte og mener dette som norske statens adopsjonsdiskriminering, myndighetsmisbruk og adopsjonsrasisme. Nok en gang til angrer jeg på ikke å finne de alternative ord til å erstatte hans meninger og bare kan uttale i tillegg, etter den 3 ½ års nådeløst behandling med ondsinnede trenering av vår adopsjonssøknad i dag føler jeg meg som en varetektsfange i Norsk adopsjons Guantanamo Bay med usikkert fremtid av vår søknad om adopsjon? Hvordan kan jeg unngå meg å tenke sånn?

Til sist, som et lidende far til min lille elskede Faizi, søker jeg og ber om sterkt støtte fra alle kjære landsmennene for en edel sak bare for å se rettferdighet i saken men ikke for ulovlig tjenestene som Maria Amelie og Kari Volden har fått innvilget og begge trives i dag i Norge. Jeg er ikke mot dem men ønsker og krever lik behandlinger til alle, som det skal være i Norge som vårt kjære land står for?

ELLER, må man kjempe årevis for å søke rettferdighet som grunn menneskerett i Norge også? Og for fortjente saker så vel men med unntak av saker som av Maria Amelie og Kari Volden?

ELLER, bør jeg som siste løsning protestere med sultestreik som jeg hadde sterkt bestemt i oktober 2010 http://www.ha-halden.no/nyheter/article5352830.ece?service=print men gjorde jeg ikke dette i god tro om et mulig og rask avgjørelse fra departementet, noe som både min advokat og stortingsrepresentant AP, Wenche Olsen også hadde fast tro.

I dag angrer jeg mye i ikke å ha gjort dette i oktober 2010, som etter mine meninger var da og selv i dag er den eneste mulig løsning for å få meg og min familie ut av dette helvete situasjonen som vi skylder ikke på noen måte i hele det tatt? I lys av ovennevnt fakta, har jeg rett i å tenke slik i dag etter 3 ½ år?

Med vennlig hilsen

Ejaz Sikander, Lidende og fortvilt far i saken